"Jeg vil beskrive Lena Akopian både som person og som kunstner og kollega. Som datter av Lena er det ikke unaturlig at jeg kjenner mange sider ved henne. At jeg har en tett relasjon til henne og kjenner den 

personlige delen ved Lena gjør meg i stand til å se sammenhengen mellom kunstnerens opplevelser og 

perspektiv med det kunstneriske språket som en formidlingskanal. Dette forholdet gjør meg i bedre stand 

til å se helhetsbildet av det sammensatte kunstnerskapet hennes. Som fagutdannet medkunstner kan jeg 

nå tydelig forstå hvordan hennes liv er med på å forme hennes visuelle uttrykk, som er i stadig utvikling. 

Mange sterke erfaringer har uten tvil gitt henne bredere ytringsgrunnlag.

 

Lena er ikke av de som snakker mest og høyest, verken hjemme eller i en forsamling. Hun fremstår som 

beskjeden og tålmodig, men den som tolker hennes fremtoning som underlegen tar grådig feil. Hun er en 

kvinne med sterk integritet og aksepterer ikke urett og misbruk, verken av hennes generøsitet eller

generelle medmenneskelige prinsipper ovenfor andre. Hun analyserer og tolker situasjoner og uttrykker seg helst visuelt fremfor verbalt.

 

Lena ønsker ikke å bli satt i bås når det kommer til formspråket og trives med sin ytringsfrihet som norsk billedkunstner. Denne frihetsfølelsen og utøvelsen kommer til syne dersom man ser hennes arbeider i retrospekt. Her kan man se at hun ikke nøler med å overgå egne kunstneriske grenser innenfor metoder, eksperimenter eller tematisering i arbeidene. Slik er det med oss mennesker, man utvikler seg, gjør seg nye erfaringer, trer i nye faser, opplever med- og motgang og utvider horisonten i takt med ytre og indre faktorer som inntreffer oss underveis. Og slik har hun latt denne utviklingen overføres direkte og parallelt i kunstnerskapet så lenge jeg har kjent henne. Jeg har aldri opplevd Lena dvele ved en suksess, hun har aldri latt seg forføre av den enkelhet det fører med seg å fryse et uttykk som har fungert. En slik frysning av et formspråk innebærer å måtte snakke samme språket både når man er frustrert og når man er fornøyd med sin tilværelse. En slik metode står i sterk kontrast til Lena som person. Derfor ville det aldri passet henne å forbli i et smalt mønster. Hennes gjennomgående mønster er større og kan karakteriseres med utvikling og forandringer i et livsforløp.

Sett konkret på uttrykksformen kan man umiddelbart se en tradisjonell skolering som støtter opp den håndverksmessige kvaliteten i arbeidene. Likevel er arbeidene hennes langt fra tradisjonelle i sin helhet. Hun sørger alltid for å tilføre en personlighet, en nerve og et samtids- preg som til enhver tid kan tilbakevise til hennes tolkning av aktualiteten i eget liv. Det er slik hun bearbeider sitt rike følelsesliv. Som et eksempel på en bearbeidelse kan vi se på serien av grafiske trykk tilbake på 90-tallet som skildret hendelsesforløpet fra det dramatiske jordskjelvet som hun selv og resten av familien opplevde i Armenia året 1988. Her ser vi fragmenter fra hennes tidligere grafiske trykk satt inn i nye sammenheng som i et velkomponert kaos kan gi beskueren et vagt innblikk i det reelle katastrofale marerittet. Et annet eksempel jeg vil peke på i kategorien ytringsfrihet, kan jeg fremheve et av hennes seneste arbeid som består av en detaljerik serie med blyanttegninger. Her retter hun et blikk mot miljøspørsmål hvor hun antyder paradokser og dobbeltmoral i menneskets forhold til natur og industri.

Oppsummert og kort forklart hvordan Lenas kunstnerskap utvikler seg kan man bruke stikkord som 

nøysommelig, engasjert, dedikert og handlingsbevisst. Utviklingen i seg selv er som et livslangt kunstprosjekt med sterke kontraster i det visuelle språket med mange spenningspunkter."

 

Tekst: Astri Tonoian, billedkunstner og datter av Lena Akopian.

«...Lena Akopian jobber innenfor et bredt spekter av uttrykk, men forhold mellom natur og menneske går igjen som et tematisk fundament. De varierte uttrykksformene springer ut ifra en rasjonell tilnærming til materialer og teknikker. Gjennom bruk av blant annet olje, akryl, akvarell, blyant, manipulert foto og etsning komponeres bildene med et mål om å visualisere det eksakte uttrykket kunstneren er ute etter...»

av Gunhild Horgmo, kunstkritiker.

«...Lena Akopian har en meget solid teknikk, og hun benytter den til imponerende fartsfylte bilder. Det er fart og bevegelse i både linjeføring og figurer i hennes trykk.» 

av Åsmund Thorkildsen, Drammens Museums direktør. DT.BB. 21.11.1995.

 

Les mer i CV >